Stråmenn, mentale modeller og formaliserte modeller.

Moderator: turbonello

KBleivik
Site Admin
Innlegg: 30
Registrert: fre mar 29, 2013 7:48 pm

Stråmenn, mentale modeller og formaliserte modeller.

Legg innav KBleivik » fre jun 12, 2015 3:37 pm

1. Stråmenn kan være nyttige.

Keynes refererte ofte til de klassiske økonomene som han stort sett puttet i en sekk siden han mente at de alle implisitt eller eksplisitt forsvarte Says lov om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel. I den hensikt er Says lov en nyttig stråmann.

2. Mentale modeller, identiteter og adferdsrelasjoner.

Says lov om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel er sentral i den klassiske analysen. Denne ble opprinnelig utformet for en bytteøkonomi, der det den ene produserer brukes til å bytte til seg (etterspørre) det vedkommende trenger fra andre. Says identitet eller sterke lov er dermed en bokholderimessig identitet. Summen av alt det som produseres er lik summen av alt det som omsettes.

Says ligning sier at summen av alt det som omsettes i et marked der tilbud og etterspørsel begge avhenger av pris, klarerer hverandre. Det gjelder også om man innfører penger som byttemiddel. Fiskeren som har fanget en villaks på 5 kg kan selges for 1000 kroner. Samtidig kan bonden selge poteter for 10 kroner kiloen. Dersom fiskeren over et gitt tidsrom forbruker 10 kg poteter, kutter han altså ikke et mindre stykke av laksen og håper at han får byttet dette i 10 Kg poteter. Han leverer fra seg 1000 kroner, får 10 kg poteter samt 900 kroner i kolonialbutikken. I tillegg kan han på et storsenter også klippe seg for 350 kroner uten å måtte kutte 35 / 100 deler av laksen før den er delt opp.

Der er altså likevekt i alle markeder og alle får omsatt sin produksjon og alle får oppfylt sin etterspørsel. Det sier ikke noe om nivået på den aggregerte likevekten. Den sier ikke noe om der er arbeidsledighet. Den sier ikke noe om de jordbærene som ikke ble solgt på torget. Varer som ikke selges har ingen pris og dermed blir de ikke med i Says ligning. Prisen på en vare bestemmes som vi vet i skjæringspunktet mellom tilbuds og etterspørselskurven til en gitt pris og et gitt kvantum.

Says lov og den såkalte kvantitetsligningen (MV=PT) er to sider av samme sak. Så lenge penger bare brukes som byttemiddel, så er der ingen inkonsistens mellom forutsetningen om at Says lov og kvantitetsligningen (som uten ytterligere forutsetninger også er en bokholderimessig identitet) er oppfylt. Says lov og kvantitetsligningen er komplementære ideer.

3. Uenigheten mellom klassikerne og Keynes formalisert. En enkel statisk Keynes modell sammenlignet med den klassiske.

Den klassiske modellen kan formuleres på følgende måte (Keynes utvidelse eller modifikasjon er satt i parentes der det er uoverensstemmelse):

(1) M=l*P*y (M=l*P*y + L(r))

(2) y = y(N)

(3) dy/dN = W/P

(4) N = N(W/P) (W=W0)

(5) s = s(r) (s=s(y))

(6) i = i(r)

(7) s = i

Vi ser av den enkle modellen at der bare er uoverensstemmelse mellom klassikerne og Keyens på tre punkter. Av (1) fremgår det at Keynes modifiserte klassikernes transaksjonsmotiverte etterspørsel etter penger (M) som er proporsjonal med nominell produksjon (Py for eksempel nominelt BNP der P=BNP deflatoren og y=reelt BNP) med en spekulasjonsmotivert (L) som avhenger av renten (r). Kvantitetsligningen (MV=PT) nevnt ovenfor, kan om vi setter at y=T og l=1/V omformes til (1) hos klassikerne. Det ekstra leddet L(r) som Keyens innfører kalles ofte likviditetspreferansefunskjonen som er en funksjon av renten r.

(2) er like i begge modeller og sier at samfunnets produksjon (y) for eksempel målt ved reelt BNP avhenger av sysselsettingen (N).

(3) er også den samme i begge modeller og sier at arbeidets grenseproduktivitet (dy/dN) er lik nominell lønn (W) dividert med prisnivået (P). Arbeidskraftens grenseproduktivitet er med andre ord lik reallønnen.

Den virkelige uoverensstemmelsen kommer i (4) der klassikerne antar at sysselsettingen avhenger av reallønnen, forutsetter Keynes at den nominelle lønnen er rigid eller gitt ved W0. Det er denne relasjonen som gjør at Keynes kommer til et annet resultat enn klassikerne om at der kan være likevekt i en økonomi på høyt og lavt nivå.

Klassikerne antok som (5) viser at sparingen (s) (og dermed konsumet) avhenger av renten, mens Keynes antok at forbruket avhenger av realinntekten som i en lukket økonomi er lik reelt nettonasjonalprodukt. Begge antok at investeringene (i) avhenger av renten (r). Relasjon (5) og (6) er adferdsrelasjoner som uttrykker ønsket adferd blant konsumenter og investorer, mens den siste relasjonen (7) er en bokholderimessig sammenheng som sier at sparing er lik investering i en lukket økonomi.

4. Rigide lønninger skaper arbeidsledighet.

Keynes forutsatte altså at lønnen var gitt, mens klassikerne forutsatte at sysselsettingen var en funksjon av reallønnen. Såvel Blaug (1997) som Akley (se litteraturlisten er enige om dette). Jeg har andre utgave av Blaug hvor de to ligningene er forklart på side 652. Størstedelen av Akleys bok dreier seg om klassikerne og Keynes. I min andre utgave fra 1967 er relasjonene forklart på side 403. Der forklarer Akley
The differences that show up on the surface are only three.

Disse forskjellene var i tillegg til den som allerede er nevnt at
  1. Keynes føyde til spekulasjonsmotivert i tillegg til klassikernes transaksjonsmotiverte etterspørsel etter penger.
  2. Keynes antok at sparingen (og dermed konsumet) avhenger av inntekten og ikke som klassikerne at den avhenger av renten.
Ingen av disse to siste forskjellene er nok til at klassikerne og Keynes kommer til ulike resultater. På side 402 sier Akley
But Keynes was too good a Classical economist really to assume investment autonomous (or dependent only on income)...

og han fortsetter med samme utsagn på side 403.
But Keynes was too good a Classical economist to assume away the price and profit mechanism...

Keynes var altså en god klassisk økonom på disse to siste punktene i følge Akley. Den fundamentale forskjellen mellom klassikerne og Keynes fremgår dermed av (1) og (2).
... the really crucial Keynesian innovation was the introduction of rigid wages. Only if rigid wages are assumed can there be any "equilibrium" at less than full employment. Since Keynes principal claim was to have demostrated this possibility, it is clear that wage rigidity is his crucial assumption.

Dette er ikke særlig originalt sier mange av Keynes sine kritikere siden også klassikerne innså at rigide lønninger ville lede til arbeidsledighet.
... in fact it was the only possible cause of unemployment. It is merely that Keynes was the first to write a whole book about the special case in which wages are rigid.

Som så ofte før er det meste skrevet før. Det er bare måten det fremstilles på som gjør at det når frem. Dette går rett inn i dagens opphetede debatt om Piketty og Keynes kontra Hayek / Mises og den østerrikske skolen (se litteraturlisten). Piketty sier at det ble fortalt ham at han måtte skrive en bok for å få oppmerksomhet og bli hørt. Det samme kan sies om Keynes, verden hadde opplevd en av de største økonomiske depresjoner i nyere tid da Keynes utga sin bok i 1936 og dermed var hans fokus på arbeidsledighet og lav kapasitetsutnyttelse. Inflasjon var ikke problemet.

5. Når mentale modeller bryter sammen.

Keyenes mener altså at det er rigide lønninger som skaper arbeidsledighet. Da løser vel fleksible lønninger problemet, med andre ord at man erstatter Keyens relasjon (4) W=W0 med den klassiske relasjonen N = N(W/P). Så enkelt er det ikke. Partielle ressonementer på enkeltrelasjoner holder ikke alltid. Det er et eksempel der mentale modeller endog presist uttrykt i adferdssrelasjoner som (4) bryter sammen. Der er tre grunner til at rigide lønninger ikke løser problemet.

  1. Den første fremføres av de som mener at fleksible lønninger ikke er noen god måte å stabilisere etterspørselen på. Det fremføres som argument basert på en misforståelse at de dermed forklarer Keynes analyse av kutt i lønningene. Sett fra de som etterspør arbeidskraft sin side, så er et kutt i lønningene fordelaktig. Men dette ser bort fra etterspørselsiden. Lønninger er ikke bare kostnader, men også inntekt. Dersom lønningene kuttes, så faller inntektene og dermed også konsumetterspørselen. Hva skjer med sysselsettingen når lønningene faller, stiger den forl å kompensere for fallet i lønningene? Dernest er det ikke nominell lønn, men reallønnen som er relevant for hvor mye arbeiderne etterspør av varer og tjenester. Faller prisnivået proporsjonalt med lønningene, slik at reallønnen er uendret? Implisitt forutsetter også dette at lønnsinntekter er det eneste som bidrar til privat konsumetterspørsel. Men bedriftseiere spiser også og dermed spiller også profitten en rolle for forbrukets størrelse. Men hva skjer med samlet inntekt og samlet (effektiv) etterspørsel avhenger av hva som skjer med sysselsettingen og med produksjonen. Men det er jo akkurat det vi prøver å forklare og dermed kan vi ikke forutsette hva som skjer. Vi kan ikke trekke en konklusjon om samlet etterspørsel etter varer uten å betrakte alle ligninger i modellen.
  2. Den andre fremføres av de som mener at fleksible lønninger er måten å stabilisere etterspørselen på. Et lønnskutt kan ha direkte virkning på samlet etterspørsel og der må finnes situasjoner der etterspørselen etter arbeid øker mer enn kuttet i lønnen. Dersom det er tilfellet vil samlet lønnsinntekt øke mer enn kuttet i lønningene. Selv om ikke prisene faller, så vil såvel nominell som reallønnen og dermed konsumetterspørselen øke. Dette ressonementet er riktig så langt, men det går ikke langt nok. Etterspørselen etter arbeidskraft ble til av profittmaksimerende bedrifter. De vil bare endre (øke) produksjonen og etterspørre mer arbeid om det øker profitten.
  3. Feil bruk av komparativ statikk av dem som mener at det er riktig å øke lønningene for å redusere ledigheten utgjør den tredje og siste grunnen (se Akley (1968) side 390) for en utførlig forklaring. Det er også mulig at dynamiske relasjoner som modellerer forventninger kan brukes til å vise at kutt i lønningene kan før til økt etterspørsel etter arbeid.
Statiske modeller gir heller ikke fullgode svar på komplekse problemer i en samfunnsøkonomisk stabiliseringspolitikk. Dynamisk analyse som krever mer bakgrunn enn det som er beskrevet med disse enkle matematiske modellene (se Blanchard og Fisher (1987)) kan gi andre resultater. Verbale utsagn og påstander (mentale modeller) med partielle kommentarer på en enkelt relasjon holder som regel ikke. De bryter sammen når man går grundigere inn i argumentasjonen. Noen ganger blir også statiske modeller for enkle.

6. Alle modeller forenkler virkligheten.

Piketty skriver på side 58 i sin bok (jfr litteraturlisten):

Økonomer har ennå ikke kommet seg over sin barnslige fascinasjon for matematikk og rent teoretiske spekulasjoner som ofte er svært ideologiske, på bekostning av historisk forskning og samarbeide med andre samfunnsvitenskaper.


Det får stå for Pikettys egen regning.

7. Litteraturliste.

Litteraturlisten finnes i underforumet økonomisk teori, nærmere bestemt her.

Gå tilbake til «Økonomisk teori»

Hvem er online

Brukere i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest