Mål og midler i økonomisk politikk.

Partipolitikk og politikk generelt diskuteres her

Moderator: turbonello

KBleivik
Site Admin
Innlegg: 30
Registrert: fre mar 29, 2013 7:48 pm

Mål og midler i økonomisk politikk.

Legg innav KBleivik » søn apr 07, 2013 1:28 pm

Sist endret 7. april 2013. Oppdateres ved anledning.

1. Målsettinger
Økonomisk politikk går ut på å levere et produkt eller mer presist å oppfylle noen målsettinger. Vi nevner kort tre uten å gå nærmere inn på hva det innebærer.

  1. Maksimal velferd for samfunnets innbyggere.
  2. Rettferdig inntektsfordeling.
  3. Bærekraftig vekst uten inflasjon

2. Virkemidler til å oppnå målene.

Det er en læresetning i samfunnsøkonomi at der kan ikke være flere uavhengige målsettinger enn der er virkemidler. Dersom skatter og avgifter brukes til å oppnå det første målet ovenfor, kan de ikke brukes til å oppnå noen av de andre så sant der ikke er en sammenheng mellom noen av målene, for eksempel den andre. Skatter og avgifter er så viktig for et velferdssamfunn at de nevnes vi gir dem ekstra oppmerksomhet i denne korte posten.

2.1. Hvofor betaler vi skatter og avgifter?

2.1.1 Utviklingen av staten.

De fleste mennesker har valgt å organisere seg i en stat. Læren om staten begynner ofte med Platon. Vi skal ikke gå nærmere inn på den eller andre teorier om statsdannelse.

2.1.2 Forutsetning

Vi forutsetter at vi har en stat og at politiske partier er uenige om denne stats oppgaver, finansiering og størrelse. Det er som regel det som skiller politiske partier ikke minst i vårt land. Noen vil ha en desentralisert stat som for eksempel i Sveits, mens noen vil ha en mer sentralisert stat. Kommuner er et eksempel på desentralisering av oppgaver til nærdemokratiet. Avskaffelse av fylkeskommuner, kommuner generelt og sammenslåing av kommuner representer om alt annet er uendret således en sentralisering. Et parti som vil avskaffe fylkeskommunen uten at oppgaver delegeres til de enkelte kommuner er således for en sentralisering av staten. Det samme om man mener at oppgavene bør overførest til staten. En overføring av fylkeskommunens oppgaver til kommunene representerer derimot en desentralisering.

2.1.3. En sosial preferanse og velferdsfunksjon.

Har vi forutsatt av vi har en stat, følger det nærmest som en naturlov at denne staten har noen målsettinger den ønsker å oppnå og noen virkemidler til rådighet for å oppnå disse målsettingene. Det er sentralt i sosialøkonomisk teori at man ikke kan ha flere uavhengige målsettinger enn man har virkemidler. Har man således økonomisk vekst og prisstabilitet som målsettinger, kan ikke begge disse oppfylles om de er uavhengige ved bruk av ett virkemiddel. De lærde strides om hvor uavhengige disse målene er. Et velkjent dilemma for økonomer er at offentlig intervensjon og stimulans under en krise som i 1930 årene virker ekspansivt. I en slik situasjon er ofte deflasjon en større fare enn inflasjon og en reduskjon av renten virker for eksempel vekstfremmende. I en situasjon med full kapasitetsutnyttelse vil en tilsvarende stimulans være kostnadsdrivene fremfor etterspoørselsskapende og stimulansen tyter ut i inflasjon. Den øverste målsetting for en moderne stat er ofte maskimal velferd. Velferd er ofte korrelert med økonomisk vekst, men om produksjonen som følger med veksten er for skadelig for miljø og nature, kan velferdsbidraget samlet sett være negativt.

Enklest kan en sosial preferansfunksjon settes opp som en liste av mål i prioritert rekkefølge, gjerne som et partiprogram. Samtidig lister man gjerne opp de virkemidlene man vil bruke for å oppnå disse målene. Budsjetter og langtidsprogram er selvsagt nært knyttet til disse målene. Det er når preferansefunksjoner eller partiprogrammer møter budsjetter at man ser de reelle virkningene av den politikk som føres. Det nytter således ikke å bare studere prioriteringslisten eller målene et politisk parti har. De er null verdt uten en samtidig liste over virkemidler og budsjetter. Først da kan man vurdere, analyser og teste om mål og virkemidler henger sammen og om den sosiale preferansefunksjonen kan realiseres.

2.1.4 Skatt og avgifter representerer inntektssiden i budsjettene.

Har man først bestemt at man vil ha en stat med ulike målsettinger og oppgaver, må staten finansieres. Av intet kommer som kjent intet. Tenke det, ville det med, men å sette preferanselisten ut i livet kan lett bli ønsketenkning når man mangler midler. Legger man alle partiprogrammer, preferansefunksjoner om man vil på bordet, trenger man ikke være økonom for å forstå at noen partiprogrammer aldri kan realiseres med de tilgjengelige midler. Politikken har ingen sjanse for å se dagens lys. Partiprogrammer, målsettinger, virkemidler og budsjetter må med andre ord studeres med lupe om man skal kunne vurdere hvilke preferansefunksjoner som har størst sjanse for å bli gjennomført. Som man sår skal man høste og treet kjennes ofte på fruktene år etter at politikk (eller manglende politikk ikke) er satt ut i livet. Å ikke gjøre noe, å ikke bygge et sykehus, et gamlehjem, en skole og en vei er også politikk med null kostnader. Det som ikke står i et partiprogram kan således noen ganger være viktiger enn det som står der. Hvor skiller partiene seg på:
  • Mål.
  • Midler.
  • Budsjetter.

2.1.5 Den beinharde budsjettbetingelse.

De var harde sa Moses da han fikk steintavlene på føttene. Budsjettbetingelsen er beinhard. Som regel må man balansere på knivseggen i valget mellom punkter i preferansefunksjonen eller prioriteringslisten. Veiutbygging og samferdsel er et område der våre politiske partier ser ut til å kappes om å være best. Veiutbygging koster penger. Norge har tuesnevis av øyer oppover langs kysten. Landet gjennomskjæres av lange og ofte dype fjorder, Norge har en kystlinje som er lenger enn resten av Europa tilsammen. Vi har i dag et oljefond på vel 3 billioner eller 3 000 milliarder kroner. Det gjør at den norske stat er i en unik stilling med noen av verdens beste statsfinanser. Det gir handlingsrom. Veier og jernabaneliner trenger vedlikehold. Privat finansiering er uaktuelt og ikke privatøkonomisk lønnsomt. Samferdsel er et godt eksempel der man i et land som Norge må ha offentlig drift. Investeringer i infrastuktur med formidable kapitalkostnader representerer produksjon med fallende enhetskostnader og da får man ikke bestemt den teoretiske pris i skjæringspunktet mellom marginalkostnads (grensekostnads) og gjennomsnittskostnads (enhetskostnads) kurven.

2.1.6. Konklusjon.

Er konsensus i et samfunn at man godtar staten som overbygning som best kan ta seg av visse oppgaver og oppfylle gitte mål, må denne staten finansieres. Har man demokratisk parlamentarisme som i Norge, har flertallet av folket gitt utøvende makt til et mer eller mindre representativt styre som i Norge kontrolleres av Stortinget. Den utøvende makt finansierer sine oppgaver gjennom skatter og avgifter. Man kan si at i et valg stemmer man på ulike preferansefunksjoner. De partiene som danner regjering har med andre ord fått samtykke til å kreve inn skatter og avgifter for å finansiere gjennomføringen av de(n) preferansefunksjon(er) folket har stemt på i valg. Der er dermed konsensus for at disse skattene kreves inn med bakgrunn i lov vedtatt av parlamentet, dvs. stortinget i Norge. Om skatten er frivillig eller tvunget, blir da et definisjonsspørsmpl for de som har stemt ved stortingsvalget. Man kan si at de som har stemt på den sittende regjering frivillig har latt staten kreve inn skatt for å finansiere sin virksomhet. Sagt på en annen måte kan man si at de har kjøpt en sosial kontrakt (forsikring om duj vil) som betales med de skatter og avgifter den enkelte betaler. De som ikke har stemt på den sittende regjering kan hevde at skatten er tvunget, men å hevde at det er tyveri forutsett at man vil leve under denne staten grenser til det latterlige. Neste gang kan det være mitt parti som vinner valget. Da godtar jeg dette partiiets preferansjefunksjon eller sosiale kontrakt med tilhørende finansiering.

Man kan med ganske stor sikkerhet hevde at 99 % av det norske folk er for en stat og dermed for den finansiering som den innebærer. I et levende demokrati vil det alltid være ueninghet om statens størrelse, dens oppgaver og finansiering.

De som mener at mindretallet på 1 % eller lavere har rett kan jo klamre seg til et Ibsen sitat:

Sitat
Det ble med stort flertall vedtatt at mindretallet alltid har rett.

Den som velger å flytte til et skatteparadis kan jo ta med seg et annet Ibsen sitat i lommen.

Sitat
Evig eies kun det tapte

Var det den skatten du aldri var med å skapte?

Jeg håper på å få til en sivilisert diskusjon uten to setninges tomme kommentarer, klipp og lim på nettet uten å bruke vettet. Jeg håper derfor at moderatorer følger denne tråden og klipper bort utenomsnakk etc.

Avslutningsvis vil jeg si at der er en stor litteratur og teori om skattenivåets størrelse, samfunnsutvikloing og økonomisk vekst. Det er vel kjent og erkjent blant (noen) økonomer at enkelte land har greidd å kombinere relativt høy skatter og avgifter med stabil bærekraftig økonomisk vekst.

Gå tilbake til «Norsk politikk»

Hvem er online

Brukere i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest